Håndskriften henger igjen etter den døde
som skjøre spindelvev i et forlatt hus.
Vi løsner ordene fra blekkets tråder
og knytter meninger av dem, usynlige kokonger
spunnet om tingene, jernbanestasjoner
alt som vinden blåser i og hvor oppbruddet pruster.
Og på strendene i oss i gjennomsiktige øyeblikk
kler gåten av seg og vasser innover oss.
Oppskrift som faren min skrev opp og sendte meg – han er død for mange år siden, men når jeg ser håndskriften hans, i dette tilfellet et resultat av et hverdagslig gjøremål som oppskriften på smultringer, blir han på en måte levende for meg...
