Jeg har vært elev på Torvunds diktkammer i dagbladet, og han har vært et poetisk støtteapparat i arbeidet som førte til min dobbeltdebut i 2004. Så i noens øyne er jeg dermed kanskje så inhabil at mine tanker om Torvunds dikt veier lite.
![]()
Helge Torvund er i alle tilfelle stadig rykende aktuell med Skal me leggja ein vedstabel saman som kom på Kvalshaug forlag for ikke lenge siden. Og så er det sånn at jeg i ukevis har verka etter å skrive om denne samlingen, og synes ikke at det er noen god ide å la det være, bare fordi.
Størst av alt er kjærligheten
Det er diktene som opptar meg, drar i meg, dytter meg hit og dit, og det faktum at noen våger å gi ut en bok med undertittelen Mine beste kjærlighetsdikt, det er som å peke nese til alle mulige slags hensyn, og bare slå fast steintungt, blyklart og kompromissløst at hva andre enn synes, så mener jeg (dikteren) at dette er "mine beste". En ærlig sak, tenker jeg, og lar være å ta fram øksa fra skjulet. Trenger jeg den, er veien uansett kort.
Ord foran og bak
Det tør være kjent blant poesiinteresserte at boka er utstyrt med et knakende interessant etterord av Håvard Rem, og dessuten krydret med enda et etterord av Bjørn Eidsvåg, som jo fikk en sangtekst av Torvund, og som ikke dette er nok, kommer dikterens "Merknad" på sidene 200-201, som supplerer hans forord på sidene 7-9 Om kvifor det er fint å vera til. Puh. Endelig, tenker jeg, endelig har en forfatter som fortjener det, fått lov til å gjøre som han selv vil! Alle som kjenner litt til Torvund som person vet at det er liten grunn til å engste seg for at han ikke lenger har hodet på rett plass.
Litt tid har det gått dog, siden boka kom, så jeg fikk med meg en fæl overskrift i ei svær avis om at dikteren Torvund var håpløst forelska i sin egen inderlighet. Noen liker ikke for mye følelser, er en av mine konklusjoner. Jeg tror anmelderen har snubla i sitt eget indre.
La oss le litt saman
Skal me leggja ein vedstabel saman inneholder også noen tekster som tidligere ikke er publisert i bokform, og ellers er boka dikt hentet fra 21 diktsamlinger, fra debuten Hendene i byen (1977) og til Alt er høy (2007.) Et av de første diktene har blant annet disse linjene:
Me rota lenge
i høystakken
før me fann nåla
Du stakk
Sånn får poeten oss straks i godlune, vi som liker Salvardor-Dali-effekter i dikt, det at man først bare ser ett aspekt, og tar ordene omtrent som en blødme, men deretter oppdager det doble, og smiler et litt annet smil.
Alt ved samvær vi aldri helt får tak i
In medias res: Det er ei nydelig bok med masser av kjærlighet i, og samtidig ei bok hvor det er kort mellom det som utfordrer i et parforhold, livslangt eller ei, som i diktet Om noko ved samværet eg aldri heilt får tak på, hvor "me et maten vår utan å sjå på kvarandre", og hun, når de kriger, tilkaller stillheten, som sitt strategiske våpen, mens han kjemper med høyere og høyere skuldre, før kvelden kommer:
Me er begge redde
og kan ligge stille i mørkret
lenge og tett inntil kvarandre
Det går ikke mange sidene før Torvund viser seg som (he he) det monsteret av en poet han er, altså, det jeg mener å si er at skal man ha ei kjærlighetsbok i huset, og til og med la det være noe så "rart" som dikt (...), så okay, Stein Mehren, men for all del, anskaff denne slitesterke, den kan bli god å ha, årene og døgnene gjennom, om ikke annet for de store dype sammenhengenes skyld:
Dagar og netter driv
over vakne og lukka auge
Det ligg menneskekroppar
nede i jorda kring oss
Det heile er naturleg
Me legg to og to saman
og får barn
Me trekkjer ein og ein ifrå
og får kyrkjegardar
(fra diktet Me legg to og to saman)
Så var det dette med inderligheten da, som anmelderen kasta rundt seg som ei, for å bruke et Østrengsk motiv - falløks, joda, det er klart en inderlighet tilstede, og om ikke dikteren er forelska i sin egen, er han forheksende god, også i gode venners lag:
Me syng i dei galne morgonar
med røystar grove av vin og vakre av erfaring
Me spring faen meg ennå gjennom regntunge dagar
og bryt sed og skikk for eit godt ord
Og me bryt eit godt ord for ein god lått
(fra Vennar)
Jeg tilstår at jeg er meget svak for linjer som dette:
Du søv i deg sjølv
Og ditt andlet
Eit lukka vindu
Eg snart skal opna
(Fra Søvnlys)
Også myke munner setter dype merker
Og vi vil alle ha det dampende også, kjenne noe så hett at vi merker det der du vet:
Eg drikk øl mot uro
Ravar inn i mengda
Treff denne jenta
Sjølv mjuke munnar
set djupe merker
(Fra Sjå byen blø)
Boka favner om virkeligheten og det uvirkelige i den, og det som bare en poet kan gripe og holde fast, som i diktet Heartbreak Hotel om mannen som har et hjerte som et hotell, og jeg tenker selvsagt på Leonard Cohen, og filmproduksjonen I am a Hotel, men det er nok bare fordi jeg er som jeg er, og uansett er mannen det handler om her en med skjegg som smiler til jentene som vet at de kan være hans for ei natt, og dagen derpå sitter han og stirrer ut vinduet, teller bilene som passerer:
medan værelsesjenta
legg på reine laken
i hjarta hans
I noen dikt er vi i byen, i andre er vi i heimen, i andre igjen ute i naturen, og i alle diktene om hun og han, fins et skattkammer av nyanser:
Du blar alvorleg i ei stor bok
Av og til har rørslene dine ein varme
ein dialekt eg kjenner
Eg let som eg les dikt
og kjenner meg merkeleg heime
(fra Alvorleg i ei stor bok)
Noen ganger skriver han som et barn snakker når det sier rett ut ting det tenker på uten å tenke seg om. Slikt blir det dikteriske innertiere av:
Av og til er det vanskeleg
å seia det
som bør seiast
for at det
ikkje skal verta vanskelegare
seinare
(Fra Av og til er det vanskeleg.
Forskjellen på vinden i eiketreet og i gresset
Det hender denne dikteren er Vismannen, en slags Walt Whitman i vår tid, det hender han er en Alf Prøysen, i det mykeste, enkle, og det hender ofte han spør om noe med så små forsiktige ord at det rører meg dypt, som i disse ordene fra diktet I ventinga på dette:
Kanskje kan du ein dag
gå fram til meg
og seia at du er her nå
Bjørn Eidsvåg er forresten ingen irrelevant mann, faktisk begynner jeg å nynne på hans To små planeter når jeg leser diktet Du er umogeleg, hvor disse ordene er fra:
Du er umogeleg når eg sit her aleine
Eg lengtar etter kinnbena dine og anklane
Eg ville at kvelden skulle verta roleg
som augane til ein gammal hest
Mange steder dundrer Torvund til med noe uforglemmelig, noe som hører hjemme blant den sterkeste poesien til alle tider, og vil jeg påstå, i alle land, som i hans, blant poeter, berømte: Kartlegg lengtinga sine rørsler, som begynner sånn:
"Lytt ikkje til meg
men til det eg talar om
Noter deg blodet i din eigen kropp
Merk deg skilnaden på vinden
i eiketreet og i graset...)
Og her må enhver gå til diktet selv, også de som mener Torvund er forelsket i sin egen inderlighet:
...Mål styrken på forelskinga
og kartlegg lengtinga sine rørsler
i fingertuppane i skumringa
...Og finn omkrinsen på frykta for døden
(utdrag)
Håndflatemorgener og trekroneformet kjærlighet
Jeg har sansen for Asbjørnsen og Moe, men jeg leter etter virkeligheten i dikt, og mens jeg skriver dette tenker jeg på Hofmos Syk av ropet på virkelighet! Det er mye leting i Torvund dikt, mye lengt og ikke minst adskillig venting- og ønsker om å bli venta på, som i dette nesten magiske, som slutter diktet Vent:
Vent på meg
bak di svarte skulder
Eg skal bare gå vegen
frå min barndom
og
hit
Det må uansett bli litt vondt for en forfatter å bli anmeldt, tror jeg, for jeg hopper over det meste, haler fram og graver ut, og tar egentlig ingen andre hensyn enn å følge lesehjertet. Overlev det, dikter! Etter et dikt fra en håndflatemorgen er vi over i et kalt Lyst, hvor poeten:
inhalerer skuggane
og ser dagen koma naken frå badet
Eg stikk nasen djupt i håret ditt
og lengtar etter leppene
Du er fire centimeter for langt vekke
Noen sider senere er vi i skogen hvor den trekroneformede kjærligheten (jeg stjeler fra diktet) velter over dikteren i juli:
Eg står i kroppen til skogen
Eg står på knausen
og er over førti blåklokker
Dagane mine er talde av marehalm
Eg går nært opptil eit bål
og kjenner at eg har eit ansikt
Skaper sammenheng og speiler levd liv
Jeg kjenner Torvund som en som ofte kan kommentere dikt han liker på dagbladets diktkammer ved å si ting som ...det er nesten noe Mehrensk over dette, eller ...får meg til å tru at du må ha lese dikta til osv. Torvund selv er også Mehrensk av og til, men andre ganger er han nesten Sverdrupsk, innimellom Cohensk, og slik kan jeg holde det gående, men alle vil aller helst være seg selv, og ikke bare bli hoppende rundt blant de vi muligens står på skuldrene til, enten vi vet det, eller ei. Som Torvund er Torvund:
Opp trappa klakka kjærleiken
på fire føter.
Så snodde me oss inn
i kvarandre
i tide
(Fra Hopping)
Skal me leggja ein vedstabel saman, for å snu på dikterens eget forord: skaper sammenheng, speiler levd liv og opplevd kjærlighet, uten noen gang å legge skjul på det vonde og vanskelige som ingen i det lange løp slipper unna.
... (Blogginnlegget er hentet fra SANDVIKS LITTERATURBLOGG)
Helge Torvund er i alle tilfelle stadig rykende aktuell med Skal me leggja ein vedstabel saman som kom på Kvalshaug forlag for ikke lenge siden. Og så er det sånn at jeg i ukevis har verka etter å skrive om denne samlingen, og synes ikke at det er noen god ide å la det være, bare fordi.
Størst av alt er kjærligheten
Det er diktene som opptar meg, drar i meg, dytter meg hit og dit, og det faktum at noen våger å gi ut en bok med undertittelen Mine beste kjærlighetsdikt, det er som å peke nese til alle mulige slags hensyn, og bare slå fast steintungt, blyklart og kompromissløst at hva andre enn synes, så mener jeg (dikteren) at dette er "mine beste". En ærlig sak, tenker jeg, og lar være å ta fram øksa fra skjulet. Trenger jeg den, er veien uansett kort.
Ord foran og bak
Det tør være kjent blant poesiinteresserte at boka er utstyrt med et knakende interessant etterord av Håvard Rem, og dessuten krydret med enda et etterord av Bjørn Eidsvåg, som jo fikk en sangtekst av Torvund, og som ikke dette er nok, kommer dikterens "Merknad" på sidene 200-201, som supplerer hans forord på sidene 7-9 Om kvifor det er fint å vera til. Puh. Endelig, tenker jeg, endelig har en forfatter som fortjener det, fått lov til å gjøre som han selv vil! Alle som kjenner litt til Torvund som person vet at det er liten grunn til å engste seg for at han ikke lenger har hodet på rett plass.
Litt tid har det gått dog, siden boka kom, så jeg fikk med meg en fæl overskrift i ei svær avis om at dikteren Torvund var håpløst forelska i sin egen inderlighet. Noen liker ikke for mye følelser, er en av mine konklusjoner. Jeg tror anmelderen har snubla i sitt eget indre.
La oss le litt saman
Skal me leggja ein vedstabel saman inneholder også noen tekster som tidligere ikke er publisert i bokform, og ellers er boka dikt hentet fra 21 diktsamlinger, fra debuten Hendene i byen (1977) og til Alt er høy (2007.) Et av de første diktene har blant annet disse linjene:
Me rota lenge
i høystakken
før me fann nåla
Du stakk
Sånn får poeten oss straks i godlune, vi som liker Salvardor-Dali-effekter i dikt, det at man først bare ser ett aspekt, og tar ordene omtrent som en blødme, men deretter oppdager det doble, og smiler et litt annet smil.
Alt ved samvær vi aldri helt får tak i
In medias res: Det er ei nydelig bok med masser av kjærlighet i, og samtidig ei bok hvor det er kort mellom det som utfordrer i et parforhold, livslangt eller ei, som i diktet Om noko ved samværet eg aldri heilt får tak på, hvor "me et maten vår utan å sjå på kvarandre", og hun, når de kriger, tilkaller stillheten, som sitt strategiske våpen, mens han kjemper med høyere og høyere skuldre, før kvelden kommer:
Me er begge redde
og kan ligge stille i mørkret
lenge og tett inntil kvarandre
Det går ikke mange sidene før Torvund viser seg som (he he) det monsteret av en poet han er, altså, det jeg mener å si er at skal man ha ei kjærlighetsbok i huset, og til og med la det være noe så "rart" som dikt (...), så okay, Stein Mehren, men for all del, anskaff denne slitesterke, den kan bli god å ha, årene og døgnene gjennom, om ikke annet for de store dype sammenhengenes skyld:
Dagar og netter driv
over vakne og lukka auge
Det ligg menneskekroppar
nede i jorda kring oss
Det heile er naturleg
Me legg to og to saman
og får barn
Me trekkjer ein og ein ifrå
og får kyrkjegardar
(fra diktet Me legg to og to saman)
Så var det dette med inderligheten da, som anmelderen kasta rundt seg som ei, for å bruke et Østrengsk motiv - falløks, joda, det er klart en inderlighet tilstede, og om ikke dikteren er forelska i sin egen, er han forheksende god, også i gode venners lag:
Me syng i dei galne morgonar
med røystar grove av vin og vakre av erfaring
Me spring faen meg ennå gjennom regntunge dagar
og bryt sed og skikk for eit godt ord
Og me bryt eit godt ord for ein god lått
(fra Vennar)
Jeg tilstår at jeg er meget svak for linjer som dette:
Du søv i deg sjølv
Og ditt andlet
Eit lukka vindu
Eg snart skal opna
(Fra Søvnlys)
Også myke munner setter dype merker
Og vi vil alle ha det dampende også, kjenne noe så hett at vi merker det der du vet:
Eg drikk øl mot uro
Ravar inn i mengda
Treff denne jenta
Sjølv mjuke munnar
set djupe merker
(Fra Sjå byen blø)
Boka favner om virkeligheten og det uvirkelige i den, og det som bare en poet kan gripe og holde fast, som i diktet Heartbreak Hotel om mannen som har et hjerte som et hotell, og jeg tenker selvsagt på Leonard Cohen, og filmproduksjonen I am a Hotel, men det er nok bare fordi jeg er som jeg er, og uansett er mannen det handler om her en med skjegg som smiler til jentene som vet at de kan være hans for ei natt, og dagen derpå sitter han og stirrer ut vinduet, teller bilene som passerer:
medan værelsesjenta
legg på reine laken
i hjarta hans
I noen dikt er vi i byen, i andre er vi i heimen, i andre igjen ute i naturen, og i alle diktene om hun og han, fins et skattkammer av nyanser:
Du blar alvorleg i ei stor bok
Av og til har rørslene dine ein varme
ein dialekt eg kjenner
Eg let som eg les dikt
og kjenner meg merkeleg heime
(fra Alvorleg i ei stor bok)
Noen ganger skriver han som et barn snakker når det sier rett ut ting det tenker på uten å tenke seg om. Slikt blir det dikteriske innertiere av:
Av og til er det vanskeleg
å seia det
som bør seiast
for at det
ikkje skal verta vanskelegare
seinare
(Fra Av og til er det vanskeleg.
Forskjellen på vinden i eiketreet og i gresset
Det hender denne dikteren er Vismannen, en slags Walt Whitman i vår tid, det hender han er en Alf Prøysen, i det mykeste, enkle, og det hender ofte han spør om noe med så små forsiktige ord at det rører meg dypt, som i disse ordene fra diktet I ventinga på dette:
Kanskje kan du ein dag
gå fram til meg
og seia at du er her nå
Bjørn Eidsvåg er forresten ingen irrelevant mann, faktisk begynner jeg å nynne på hans To små planeter når jeg leser diktet Du er umogeleg, hvor disse ordene er fra:
Du er umogeleg når eg sit her aleine
Eg lengtar etter kinnbena dine og anklane
Eg ville at kvelden skulle verta roleg
som augane til ein gammal hest
Mange steder dundrer Torvund til med noe uforglemmelig, noe som hører hjemme blant den sterkeste poesien til alle tider, og vil jeg påstå, i alle land, som i hans, blant poeter, berømte: Kartlegg lengtinga sine rørsler, som begynner sånn:
"Lytt ikkje til meg
men til det eg talar om
Noter deg blodet i din eigen kropp
Merk deg skilnaden på vinden
i eiketreet og i graset...)
Og her må enhver gå til diktet selv, også de som mener Torvund er forelsket i sin egen inderlighet:
...Mål styrken på forelskinga
og kartlegg lengtinga sine rørsler
i fingertuppane i skumringa
...Og finn omkrinsen på frykta for døden
(utdrag)
Håndflatemorgener og trekroneformet kjærlighet
Jeg har sansen for Asbjørnsen og Moe, men jeg leter etter virkeligheten i dikt, og mens jeg skriver dette tenker jeg på Hofmos Syk av ropet på virkelighet! Det er mye leting i Torvund dikt, mye lengt og ikke minst adskillig venting- og ønsker om å bli venta på, som i dette nesten magiske, som slutter diktet Vent:
Vent på meg
bak di svarte skulder
Eg skal bare gå vegen
frå min barndom
og
hit
Det må uansett bli litt vondt for en forfatter å bli anmeldt, tror jeg, for jeg hopper over det meste, haler fram og graver ut, og tar egentlig ingen andre hensyn enn å følge lesehjertet. Overlev det, dikter! Etter et dikt fra en håndflatemorgen er vi over i et kalt Lyst, hvor poeten:
inhalerer skuggane
og ser dagen koma naken frå badet
Eg stikk nasen djupt i håret ditt
og lengtar etter leppene
Du er fire centimeter for langt vekke
Noen sider senere er vi i skogen hvor den trekroneformede kjærligheten (jeg stjeler fra diktet) velter over dikteren i juli:
Eg står i kroppen til skogen
Eg står på knausen
og er over førti blåklokker
Dagane mine er talde av marehalm
Eg går nært opptil eit bål
og kjenner at eg har eit ansikt
Skaper sammenheng og speiler levd liv
Jeg kjenner Torvund som en som ofte kan kommentere dikt han liker på dagbladets diktkammer ved å si ting som ...det er nesten noe Mehrensk over dette, eller ...får meg til å tru at du må ha lese dikta til osv. Torvund selv er også Mehrensk av og til, men andre ganger er han nesten Sverdrupsk, innimellom Cohensk, og slik kan jeg holde det gående, men alle vil aller helst være seg selv, og ikke bare bli hoppende rundt blant de vi muligens står på skuldrene til, enten vi vet det, eller ei. Som Torvund er Torvund:
Opp trappa klakka kjærleiken
på fire føter.
Så snodde me oss inn
i kvarandre
i tide
(Fra Hopping)
Skal me leggja ein vedstabel saman, for å snu på dikterens eget forord: skaper sammenheng, speiler levd liv og opplevd kjærlighet, uten noen gang å legge skjul på det vonde og vanskelige som ingen i det lange løp slipper unna.
... (Blogginnlegget er hentet fra SANDVIKS LITTERATURBLOGG)