Heldige meg som har en bestemor. I dag har jeg vært på besøk hos henne, og det er noen uker siden jeg var på besøk sist, og etter at jeg hadde funnet frem rester av julekakene i fryseren, og satt frem kaffe var det tid for litt skravling. Det blir mye snakk om slekta - selvfølgelig. Hvem, hva og hvor og litt mimring om gamle dager. Men i dag fortalte hun at hun hadde fått lånt seg to bøker av Andre Bjerke – hun lette nemlig etter et spesielt dikt. Men hun hadde ikke funnet det, og det var skit. Ja, hun brukte de ordene. Etter et raskt søk på google fant jeg diktet til henne og det var dette:
Kjerringa mot strømmen - Andre Bjerke
I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.
Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har fordi hun var så vrang og vrien-
fått evig liv i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun i samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller norges folkesjel.
Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste av oss er i slekt med henne.
Jeg hadde ikke sett eller hørt det før, og ble stupforelsket i diktet.