I fjor var det Stemmerettsjubileet, men det eneste jeg fikk med meg som var relatert til det, var at
Wergelandsselskapet snakket om Camilla Collett istedenfor Henrik da jeg møtte opp ved statuen av sistnevnte på 17.mai. Rett og slett fordi kvinnekampens historie aldri har interessert meg. Etterpå, da vi tuslet avgårde under paraplyer til skalldyrlunsj, tenkte jeg på at jeg aldri har lest noe av Camilla Collett. Ikke annet enn utdrag fra norskboka på videregående. Denne tanken gav ikke noe utslag i at jeg endelig leste noe av Camilla Collett, for jeg har i skrivende stund fortsatt ikke lest henne.
Camillas lange netter er en roman basert på Camilla Colletts
I de lange Nætter fra 1862, en erindrningsbok. Romanen består av korte avsnitt, ofte ikke mer enn én side lange. Her er et av dem:
Pappa og naturen
Pappa mente at naturen ikke skulle temmes. Han hogde ikke et eneste tre, var imot beskjæring og kultivering. I en hage skulle det herske en vill og vakker uorden. Han ville ikke engang rydde eller rake. "Se på mosen", sa han, full av beundring. Og jeg så på mosen og skjønte hva han mente.
Andre avsnitt har titler som
Henrik og engelskmannen, Henrik og pappa og
Kjære bror, og det er de som interesserer meg mest, det er kanskje synd å si det. Høvring beskriver Camillas beskrivelser av Henrik akkurat sånn som jeg forestiller meg Henrik, og jeg gjenkjenner ting jeg har hørt om før, lest om andre steder. F.eks. avsnittet om Mellbye og det franske kjøkken:
En annen figur Henrik satte stor pris på, var Mellbye. Mellbye likte alt som var fransk, og særskilt var han begeistra for Det franske kjøkken. Men mat hadde han ikke greie på. En gang inviterte Henrik Mellbye høytidelig på "souper à la française". Måltidet besto av kråkefrikassé, løvetannsalat, kompott av en eller annen sopp, champagne av bjørkesaft og dessert av et humlebol. Etter bevertninga uttrykte Mellbye at han var henrykt over det delikate måltidet. Han var virkelig ei enkel sjel, et godmodig fjols. En annen gang, i fylla, fikk Henrik og Mellbye for seg at de ville duellere. Henrik trudde han hadde kontroll med både kuler og krutt og scenegrafi, for pistolene hadde jo ikke vært ladd siden 1814. Men et skudd gikk likevel av, og Mellbye var nær ved å drepe Henrik den kvelden.
At jeg synes disse avsnittene er mest interessante sier sikkert mer om meg enn om romanen (jeg er veldig glad i Wergeland), samtidig som jeg ikke har noen knagger å henge romankarakteren Camilla på. Når jeg leser føler jeg at jeg burde ha lest noe
av Camilla Collett før jeg leser en bok
om henne, selv om
Camillas lange netter ifølge forlaget er en roman. Men roman? Hadde den funket alene, uten at man visste at den var basert på den historiske forfatteren Camilla Collett? Det tror jeg ikke. Til det føles den for fragmentert. Det er for mye man må fylle inn selv.
Funker den som en slags introduksjon da? Jeg vet ikke. Jeg fikk ikke mer lyst til å lese Camilla Collett etter å ha lest
Camillas lange netter. Det er rett og slett, i det store og hele, for uinteressant for min del, selv om det enkelte steder kommer fram betraktninger som
er interessante, f.eks. der hvor jeg-et (som er Camilla) beskriver livet hjemme som avsondret, og at de lengter etter det farlige landskapet der ute som om det er utilgjengelig for dem, like etter at hun beskriver hva de gjør ute -- i skogen, på elva, i båten; hvor dumdristige de er og vi kan skimte hvor galt det kan gå, men sånn er barn. Hvorfor lengselen etter det de har? Hvorfor lengter man etter noe man allerede har? Et spørsmål jeg synes blir stilt flere ganger i romanen, uten at det blir utdypet noe særlig eller forsøkt svart på. Det må man nok lete etter andre steder.
![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra
Sukkerrør)
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra