Jon Fosse Stein til stein – 39 dikt og 1 salme Samlaget 2013 Fra åpningsdiktet «Svevnens kjærleik» til det avsluttende diktet «Det mørknar» beveger Fosse seg gjennom naturen og mennesket. Og mellom natt og dag, mellom himmel og hav, mellom det mørke og det lyse finnes det et rom der mennesket kan forsvnne, der lydene blir til ord. Mellom steinene. Åndedrettet av menneskene som ikke lenger er, finnes i fjellet som holder pusten. I elven. Kjærligheten blir behandlet som naturen behandler seg selv, det blir høst og snøen legger seg over det hele. Skallet legger seg rundt de modne fruktene på trærne, og hånden som stryker oss over håret trekker seg sakte tilbake. Har Vore ei verd som har vore og ein verd som er av lengsle og av gammal røynsle tek meg til seg gamle røyster høyrest i klage i glede i von i lyst og i sinne og så dei gamle hendene som stryk meg over håret før dei umerkeleg trekkjer seg attende I stillheten og i naturen får Fosse også plass til subjektet. Som en del av det hele, men også som en utstikker idet det […] ...
(Blogginnlegget er hentet fra bokmerker.orgbokmerker.org | bokmerker.org)
↧
Stein til stein
↧
Musikk og poesi på Sandefjord bibliotek
Nå er det igjen tid for åpen scene rundt musikk og poesi i Sandefjord. Arrangementet starter allerede klokka 1930 i kveld, onsdag 18. september, på Sandefjord bibliotek. …
...
(Blogginnlegget er hentet fra Litteratur i Vestfold)

↧
↧
Halldor Skard: «Ansikt til ansikt»
![]() |
(Foto: RMC) |
Ansikt til ansikt
Ansikt til ansikt,
så skremmende nær.
Ansikt til ansikt
kan du risikere
å vinne en venn.
Ansikt til ansikt
blir verden større og farligere.
Del noe, skap muligheter
ansikt til ansikt.
Fortell eller spør om noe
ansikt til ansikt.
Lytt og opplev din venn
ansikt til ansikt.
La kroppen si det samme som ordene.
- Halldor Skard -
↧
Sukkerrør 2013-09-20 22:20:00
DIALOG
av Ernst Orvil
Larmen og stillheten
møtte hverandre
i et veikryss.
Hei, sa larmen, ser du
ikke at jeg er larmen,
larmen kjører bestandig
for grønt lys.
Stillheten sa: Jeg er
det grønne lys.
...
(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)
av Ernst Orvil
Larmen og stillheten
møtte hverandre
i et veikryss.
Hei, sa larmen, ser du
ikke at jeg er larmen,
larmen kjører bestandig
for grønt lys.
Stillheten sa: Jeg er
det grønne lys.
↧
Dikt; As If A Phantom Caress’d Me av Walt Whitman
AS if a phantom caress'd me,I thought I was not alone, walking here by the shore;But the one I thought was with me, as now I walk by the shore--theone I loved, that caress'd me,As I lean and look through the glimmering light--that one has utterlydisapp... ...
(Blogginnlegget er hentet fra Lukten av trykksverte)
↧
↧
En smakebit på søndag. Hans Kristiansen: Lilje i blekkhus
Som vanlig på søndager inviterer Mari til smakebiter på noe vi leser. Jeg har vært borte fra blogging en ukes tid, da jeg akkurat nå er på hytta. Har hatt besøk av venninner og gått på fjellturer, og nå er det stor kunstusttilling og konsert på gang på gården hos min søster og svoger. Masse folk samlet i kulturhuset lørdagkveld med Cristian Wallumrøds ensemble, der svogeren min inviterer slekt og venner til forestillingen : Tone.Landskap.Ord. Og samling på gården etterpå. Fantastisk kulturopplevelse. Kanskje jeg kommer med bilder senere.
Men over til smakebiten, fra Hans Kristiansens herlige samling av dikt og anekdoter fra en lektors synspunkt. Han var filolog og underviste i videregående skole i Kristiansund og Trondheim. Kristiansen var født i 1913, og var selvfølgelig en lektor av " den gamle skole". Han lever visstnok fremdeles - en godt voksen mann! Mange av de humoristiske dikta er fra klasserommet, der Kristiansen SER elevene sine.
Fra diktet Ordene:
" Ordene gir meg mitt brød.
Jeg spyr dem ut i tusenvis.
Jeg sprøytelakkerer en masse ungdom med dem
Hver eneste dag.
Hamlet med sine fattige : words, words
Var bare blåbær mot meg."
Og diktene "Den første skoledagen" og "Elevportrett" er flotte betraktninger, som jeg har lest mange ganger.
↧
Om å legge noe på vent
Jeg sitter på bussen og vet hva jeg skal si, det er noe jeg ser, som jeg glemmer etterpå, som får meg til å komme på det, det jeg skal si, og jeg tenker at jeg burde ta bussen oftere fordi jeg ofte finner løsningen på ting mens jeg reiser med bussen, ihvertfall løsningen på problemer som handler om hva jeg skal si, det er ikke sikkert det å reise med bussen er et like bra middel på å finne løsningen på andre problemer, matematiske f.eks., der har jeg imidlertid funnet ut at hvis jeg står fast på en oppgave er det bare å løse en masse andre oppgaver og så gå tilbake til den oppgaven jeg hadde trøbbel med, da går det bra, liksom plutselig, å, nå ser jeg det; det er bedre enn å sitte og dvele over problemet, sitte der og knirke på stolen over det; det er litt som å lese; man leser noe man ikke forstår, hvorfor gjør denne personen dette, er ikke det rart, men så leser man videre og når man leser videre og så ser tilbake på hva vedkommende gjorde i starten, så går det opp et lys for en, ja, så klart gjorde han det, man ser delen i en rekke av deler, den ene hendelsen i en rekke av hendelser, i den store overordnede sammenhengen, og akkurat sånn er livet også; når man står midt oppe i noe ser man det ikke like klart som når man ser på den sammen hendelsen som en hendelse i fortiden, f.eks. når man er midt oppi en depresjon; så jævlig som livet er nå kommer det alltid til å være, tenker du (eller kanskje verre, kan livet bli annerledes, så er det til det verre), og når folk sier til deg at livet ikke trenger å være sånn eller at det kommer til å bli bedre, så avfeier man dem med et snev av forakt; som om dere vet det, som om dere vet noe om dette, det kommer aldri til å bli bedre, aldri, og så ler du, nesten litt arrogant, for du vet dette bedre enn de andre, du ser ting klarere enn dem, ja, du innehar faktisk selve sannheten om livet, at det ikke er verdt noenting og at det egentlig ikke er noe å leve for, det hadde ikke gjort noe hvis du bare døde i morgen, ble truffet av en bil på vei til butikken for å handle knekkebrød og skummet kultur enda en gang (enda en gang! av hvor mange ganger!), du har av og til lurt på hvorfor du ikke bare gjør noe med det selv, men det også er en aktivitet som krever noe av deg, og det orker du heller ikke, dessuten er det jo det samme, det er nettopp det, om du lever eller ikke lever, en dag skal man jo dø, døden kommer før eller siden uansett, og det tenker du, og du går til butikken igjen, du blir ikke truffet av noen bil, du kjøper det du skal ha, knekkebrød og skummet kultur, og så gjør du det samme igjen noen dager senere, og antagelig uka etter det igjen også, og så videre og så videre og så videre.
Men så en dag, som du aldri så for deg, er dette hendelser du ser tilbake på, du ser dem i skinnet av et annet lys, du er liksom en annen, men ikke helt en annen, du tenker fortsatt det samme, men ikke med den samme konnotasjonen; du tror ikke på ønskedrømmen i seg selv, du tror ikke på målet for menneskenes streben, men kanskje kan du akseptere drivkraften som ligger i troen på den, bare den i seg selv, og også det er som oppgaver du ikke klarer å løse, du legger dem fra deg en liten stund, løser andre oppgaver imens, går tilbake til problemet og ser på det på nytt, med en annen ballast, og kanskje går det, kanskje ikke, man har ingen garanti, kanskje må man ut og skaffe seg enda flere erfaringer, det vet man ikke; og så er det alle disse novellene som man ikke alltid forstår, som man må tolke, og diktene, ikke minst dem, og jeg minnes en gang på videregående hvor jeg tolket en novelle "feil", jeg hadde skrevet en tolkning som læreren hadde gitt en to-er med begrunnelse: Dette er feil, som om tolkning var en av de harde vitenskapene, som om hun satt på en fasit; og jeg husker jo at vi hadde en dobbeltime i norsk i forkant hvor hun presenterte en tolkning av novellen, hva reven som løp over jordene kunne bety, men jeg leste noe annet i det enn det hun gjorde og det kunne hun altså ikke akseptere, jeg tenkte ikke så mye på det der og da, ble ikke forbanna, var mer opptatt av andre ting, som en gutt med blonde korketrekker (ja, er ikke det typisk) og tromming, men fikk likevel en større avsmak for faget som bare vokste og vokste til jeg til slutt ikke gadd mer og jeg banket på døren hos skolerådgiveren og sa jeg vil ut av norskfaget, og hun spurte meg er du sikker, det er jo bare en måned igjen av skoleåret; hun ble kanskje en smule irritert, virket sånn, eller kanskje oppgitt, men jeg var sikker, jeg skulle ikke skrive det essayet på nytt innen torsdag, det kunne seile sin egen sjø, jeg skulle seile min; det var en vårdag i mai, jeg forestiller meg solen og elevene sittende ute på gresset og på trappene opp mot kantinen og dansesalen i friminuttene, at russen hadde tatt på seg uniformen, selebuksene, røde, og at en rekke hendelser lå i emning; eksamener, skoleslutt, karakterer, sommerferie; foruten våren i seg selv.
Og det er også med tilbakeskuelsens lys at jeg ser på den vårdagen jeg satt hjemme hos A og gapte forskrekket over hva K nettopp hadde sagt, hadde hun virkelig droppet ut av studiene et halvt år før bachelorgraden var i boks, et halvt år igjen, sa jeg, kunne ikke legge skjul på min forskrekkelse, har du virkelig gjort det, ett halvt år igjen? Ja, sa hun, rolig og uaffektert, som om livet bare er slik, et skuldertrekk, det skjer uforutsette hendelser, ting går ikke alltid som det skal. Men seriøst, sa jeg kanskje, som om jeg var en person som alltid har hatt alt på stell (usant!), men hva skal du nå da. Og hun svarte at hun skulle flytte til en annen by, hadde hele planen klar, hvem skulle kjøre flyttebilen, ja, alt sånt visste hun. Når skal du flytte dit, spurte jeg kanskje, og hun sa et omtrentlig tidspunkt. Jasså, ja, okei, svarte jeg kanskje. Jeg spurte ikke om noe mer, hvorfor, har aldri likt å gå inn på slike ting, har aldri vært nysgjerrig på sånne ting, folk gjør som de gjør, og så kan jeg bare spekulere for meg selv. År senere fikk jeg vite det, på en kafé hvor vi satt og drakk kaffe, hun buste ut med det i en passende sammenheng; jeg satt forknytt, hadde sagt noe som var sant, men ikke på den rette måten, det hadde blitt feil, jeg følte angeren bre seg, si: kanskje du ikke skulle ha sagt dette? Ventet til de rette ordene, de ordentlige, som aldri kommer, aldri kommer, før hun uten å vite det reddet meg, fortalte hva som hadde skjedd den gangen, og jeg kom på at jeg egentlig hadde visst det mye lenger, i underbevisstheten, jeg ble ihvertfall ikke overrasket, hmm, sa jeg, som jeg av og til gjør når jeg ikke vet hva jeg skal si, som ikke er rent sjeldent, hmmm, jeg hører det du sier, men jeg vet ikke helt ennå hva jeg skal si til det, la meg tenke meg om litt først.
Eller kanskje trenger det ikke å bli sagt noe mer. Kanskje kan man bare si det man skal si, bringe det ut i rommet, fram i lyset, uten at man får en løsning på det, bare en bekreftelse på at ropet er mottatt, delt med noen andre; hei, vi ser deg, du eksisterer. Hei, her er jeg, trodde dere jeg var borte.
...
(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)
Men så en dag, som du aldri så for deg, er dette hendelser du ser tilbake på, du ser dem i skinnet av et annet lys, du er liksom en annen, men ikke helt en annen, du tenker fortsatt det samme, men ikke med den samme konnotasjonen; du tror ikke på ønskedrømmen i seg selv, du tror ikke på målet for menneskenes streben, men kanskje kan du akseptere drivkraften som ligger i troen på den, bare den i seg selv, og også det er som oppgaver du ikke klarer å løse, du legger dem fra deg en liten stund, løser andre oppgaver imens, går tilbake til problemet og ser på det på nytt, med en annen ballast, og kanskje går det, kanskje ikke, man har ingen garanti, kanskje må man ut og skaffe seg enda flere erfaringer, det vet man ikke; og så er det alle disse novellene som man ikke alltid forstår, som man må tolke, og diktene, ikke minst dem, og jeg minnes en gang på videregående hvor jeg tolket en novelle "feil", jeg hadde skrevet en tolkning som læreren hadde gitt en to-er med begrunnelse: Dette er feil, som om tolkning var en av de harde vitenskapene, som om hun satt på en fasit; og jeg husker jo at vi hadde en dobbeltime i norsk i forkant hvor hun presenterte en tolkning av novellen, hva reven som løp over jordene kunne bety, men jeg leste noe annet i det enn det hun gjorde og det kunne hun altså ikke akseptere, jeg tenkte ikke så mye på det der og da, ble ikke forbanna, var mer opptatt av andre ting, som en gutt med blonde korketrekker (ja, er ikke det typisk) og tromming, men fikk likevel en større avsmak for faget som bare vokste og vokste til jeg til slutt ikke gadd mer og jeg banket på døren hos skolerådgiveren og sa jeg vil ut av norskfaget, og hun spurte meg er du sikker, det er jo bare en måned igjen av skoleåret; hun ble kanskje en smule irritert, virket sånn, eller kanskje oppgitt, men jeg var sikker, jeg skulle ikke skrive det essayet på nytt innen torsdag, det kunne seile sin egen sjø, jeg skulle seile min; det var en vårdag i mai, jeg forestiller meg solen og elevene sittende ute på gresset og på trappene opp mot kantinen og dansesalen i friminuttene, at russen hadde tatt på seg uniformen, selebuksene, røde, og at en rekke hendelser lå i emning; eksamener, skoleslutt, karakterer, sommerferie; foruten våren i seg selv.
Og det er også med tilbakeskuelsens lys at jeg ser på den vårdagen jeg satt hjemme hos A og gapte forskrekket over hva K nettopp hadde sagt, hadde hun virkelig droppet ut av studiene et halvt år før bachelorgraden var i boks, et halvt år igjen, sa jeg, kunne ikke legge skjul på min forskrekkelse, har du virkelig gjort det, ett halvt år igjen? Ja, sa hun, rolig og uaffektert, som om livet bare er slik, et skuldertrekk, det skjer uforutsette hendelser, ting går ikke alltid som det skal. Men seriøst, sa jeg kanskje, som om jeg var en person som alltid har hatt alt på stell (usant!), men hva skal du nå da. Og hun svarte at hun skulle flytte til en annen by, hadde hele planen klar, hvem skulle kjøre flyttebilen, ja, alt sånt visste hun. Når skal du flytte dit, spurte jeg kanskje, og hun sa et omtrentlig tidspunkt. Jasså, ja, okei, svarte jeg kanskje. Jeg spurte ikke om noe mer, hvorfor, har aldri likt å gå inn på slike ting, har aldri vært nysgjerrig på sånne ting, folk gjør som de gjør, og så kan jeg bare spekulere for meg selv. År senere fikk jeg vite det, på en kafé hvor vi satt og drakk kaffe, hun buste ut med det i en passende sammenheng; jeg satt forknytt, hadde sagt noe som var sant, men ikke på den rette måten, det hadde blitt feil, jeg følte angeren bre seg, si: kanskje du ikke skulle ha sagt dette? Ventet til de rette ordene, de ordentlige, som aldri kommer, aldri kommer, før hun uten å vite det reddet meg, fortalte hva som hadde skjedd den gangen, og jeg kom på at jeg egentlig hadde visst det mye lenger, i underbevisstheten, jeg ble ihvertfall ikke overrasket, hmm, sa jeg, som jeg av og til gjør når jeg ikke vet hva jeg skal si, som ikke er rent sjeldent, hmmm, jeg hører det du sier, men jeg vet ikke helt ennå hva jeg skal si til det, la meg tenke meg om litt først.
Eller kanskje trenger det ikke å bli sagt noe mer. Kanskje kan man bare si det man skal si, bringe det ut i rommet, fram i lyset, uten at man får en løsning på det, bare en bekreftelse på at ropet er mottatt, delt med noen andre; hei, vi ser deg, du eksisterer. Hei, her er jeg, trodde dere jeg var borte.
↧
Boklansering av kurdiske dikt på Sandefjord bibliotek
Diktsamlingen “I stormens øye” av Sherko Bekas, utgitt på Dreyers forlag, lanseres på Sandefjord bibliotek, lørdag 28. september kl. 13.00. Sherko Bekas er en …
...
(Blogginnlegget er hentet fra Litteratur i Vestfold)

↧
Dikt: If av Rudyard Kipling gjendiktet av André Bjerke/Foto: Cornwall, St Michael’s Mount
Et vers av diktet Ifav Rudyard Kipling gjendiktet av André Bjerke var sitert i boken Utskuddav Sadie Jones.
Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk;
hvis du kan gå i ventetidens lære
og møte løgn - med sannhet som ditt svar,
og møte hat - du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk;
hvis du kan gå i ventetidens lære
og møte løgn - med sannhet som ditt svar,
og møte hat - du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.
If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:
Private bilder – Cornwall, St Michael's Mount
↧
↧
Cover-design og korrekturlesning!
I helgen fikk jeg første utkast av coveret til “To stemmer” fra forlagets designer, og i dag fikk jeg manuset til korrekturlesning. Utrolig hvor fort tiden går, når en har det gøy, eller når en sitter dypt konsentrert. Jeg fant ut nå nettopp at jeg har satt stand bye i seks timer, det er mørkt […]
...
(Blogginnlegget er hentet fra Skrivegleden)

↧
Dikt; Queen of Light
It was during one of my dark momentswhen I realized just how afraid I wasAfraid of losing youYou are my light in the tunnelYou make me smile and give me hopeMost of all; You "see" meThe warmth from your hugs and voicecalms me a way that nothing else ca... ...
(Blogginnlegget er hentet fra Lukten av trykksverte)
↧
Urd
Tiden forlag var så greie å sende meg Ruth Lillegravens diktsamling Urd for en god stund siden, jeg leste og nøt hver strofe, men glemte helt å skrive om boka. Line har gjort en grunndig (som alltid) analyse av boka, så det skal ikke jeg gjøre, men heller hylle både forfatter og forlag for en […]
...
(Blogginnlegget er hentet fra Bentebing's Weblog)

↧
Litteraturdagene i Sandnes 2013 på bilder (del 2)
Bortsett fra noen forfattermøter ble det arrangert en konsert med Ingvild Koksvik og Lars Jakob Rudjord. Det var en herlig blanding av poesi og musikk den dagen på biblioteket! Arkivert i:Arrangementer Tagged: dikt, Ingvild Koksvik, konsert, Lars Jakob Rudjord, Litteraturdagene … Les videre →
...
(Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

↧
↧
Løper i skogen og lengter etter snø
Hvordan går det med nettdatinga, spør eksen den samme dagen som han legger ut kjærestebilder av ham og den nye dama hans på facebook. Hæ, hvordan vet du at jeg driver med det, sier jeg. Du har sagt det, sier han. Å, sier jeg. Det må ha vært den gangen for et par uker siden hvor jeg bare skulle ta en øl, men ble drita og ikke en gang husker at jeg sa det. Og så forteller jeg at jeg ikke har vært på noen date, for det er så kjedelig å skrive med folk på de sidene på nett. Fortelle om seg selv og sånt samtidig som man liksom skal interessere seg for fremmedes liv og virke, jeg orker det bare ikke. Det går trått. Jeg så deg, sier eksen og jeg sier hæ, hvor da? Han sier han tuller. Jeg er ikke på sånne sider, sier han. Gnir det inn. Selvsagt. Han er for god til å drive med sånt. Han finner damer i virkeligheten. Han kan jo være sjarmerende. Jeg er ikke spesielt sjarmerende, med mindre jeg legger vekk den ekte meg og dropper å ta opp temaer som gjør meg sinna (og dem er det mange av) og generelt bare lyver på meg at jeg er mindre smart enn jeg er, litt mer sånn å, jasså, sier du det. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjør det, det skjer i underbevisstheten. Jeg legger bånd på meg. Men det trenger ikke å være en dårlig ting, for jeg er nok litt for ærlig ellers. Jeg forteller om ting som er bra og ting som er dårlig, om hva jeg mener om ting som kanskje ikke setter meg i et veldig godt lys, rett og slett fordi det jo er det som er sant. Man må spørre andre hvordan det går, sier en til meg. Jeg sier at det er et dumt spørsmål, for folk flest, når de spør, forventer ikke å få negative svar tilbake, og da blir hele greia bare en løgn. Jo, takk, jeg har det bra. Jeg har det sjeldent bare bra. Jeg har det fram og tilbake og opp og ned og det meste er ambivalens. Du vil ikke vite når jeg har det dårlig og hva jeg tenker på når jeg har det dårlig.
Men uansett. Jeg sier til eksen at det betyr jo egentlig ingenting, de nettdatinggreiene. Jeg vil jo ikke være sammen med noen. Det er bare et ledd i det eviggående prosjektet jeg gjør ting jeg aldri har gjort før. Jeg forteller også om den dating-appen som det står så mye om i media for tiden, og at den ikke funker, for man kan jo ikke sitte å chatte med folk på mobilen ute på byen, det er jo fryktelig usosialt når man er ute sammen med noen, og det er man jo alltid. Da blir det bare vanlig sjekking likevel, sier jeg. Som om det er noe jeg pleier å gjøre, og det er ikke sant. Har aldri gått ut på byen i ens ærend å sjekke opp noen. Det er kanskje noen som gjør det, ikke jeg. Jeg liker hovedsaklig å treffe folk og snakke med folk. Få med meg ting, arrangementer, konserter, debatter, opplesninger etc. Så forteller jeg at det var slippfest for en diktsamling på onsdag, men at jeg ikke gikk på den. Han sier at han var på en annen slippfest for samme diktsamling, bare ikke her, men i Oslo. Jeg blir litt overrasket. Har han vært på slippfest for en diktsamling, jøss. Men det sier jeg ikke noe om.
Vedder på at du får deg barn i løpet av neste år, sier jeg. S og jeg har vedda. Men egentlig er det ikke noe veddemål, for vi tror jo det samme. Hvem vedder vi med da? Livet, verden? Snart ser vi deg trillende på en barnevogn, sier jeg. Og så sier jeg et eller annet om at det er fint at livet går videre og at ting forandrer seg, ikke sant. Har aldri trodd på for alltid, selv om jeg en gang spurte ham skal vi være sammen for alltid og han sa ja. Det gjør det ikke mindre sant, man mente alt det man mente en gang, men så forandrer ting seg. Man skifter mening og mål. Folk gir opp så lett, var det en som sa da hun fikk greie på at det var slutt mellom oss. Jeg gir ikke opp noe som helst, sa jeg. Ting bare er annerledes, det forandrer seg. Hvis ting ikke lenger føles riktig, så må man gjøre noe med det, forandre det på en eller annen måte, bytte kurs. Hvorfor fortsette på feil kurs når den er feil? Hvis jeg er lei av en forfatter, så fortsetter jeg ikke å lese flere bøker av denne, men velger heller noe nytt, en annen forfatter. Kanskje etter å ha gitt vedkommende altfor mange sjanser. Prøvd igjen og igjen. Jeg har f.eks. lest altfor mye av Lars Saabye Christensen til å ikke like ham. Hver bok er jo lik den forrige. Men nå vet jeg ihvertfall at å lese en bok til av ham er uinteressant, kommer ikke til å skje.
Nå gjør jeg det igjen. Sammenligner alt med litteratur, det å lese. Men jeg liker sammenligninger. Vi snakker litt om at det å ha barn er som å ha en iPhone. Man vet ikke hva folk snakker om før man har en selv. Og at jeg alltid vet hvor den er, bryr meg ihvertfall veldig mye om den, vil ikke adskilles den. Jeg elsker iPhonen min, sier jeg, veldig (smertelig) klar over hvor mye plass den tar. Jeg sjekker alt som går an å sjekke hver eneste time. E-poster, Twitter, Facebook. Det er selvsagt fordi vi ikke har barn at vi kan si sånt. Vi vet jo ikke hvordan det egentlig er, men jeg har ikke tenkt til å finne det ut. Aldri, sier jeg til vennene mine en kveld vi drikker vin, en av dem har nettopp blitt tante for andre gang. Men man skal egentlig aldri si aldri, for man forandrer seg jo. Jeg har f.eks. begynt å lese sportssidene i avisen. Det har jeg aldri gjort før. Jeg tror kanskje det har en sammenheng med at jeg planlegger å gå på ski igjen. Jeg har ikke stått på ski siden jeg var ti år, men nå skal jeg det igjen og jeg gleder meg kjempemasse. Er ute og løper om morgenene, av og til er det frost på bakken, andre ganger ikke. Jeg venter på at det skal være frost hver dag og at det skal være snø overalt, lengter etter det det hver dag. Å, kan det ikke bare snø!
...
(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)
Men uansett. Jeg sier til eksen at det betyr jo egentlig ingenting, de nettdatinggreiene. Jeg vil jo ikke være sammen med noen. Det er bare et ledd i det eviggående prosjektet jeg gjør ting jeg aldri har gjort før. Jeg forteller også om den dating-appen som det står så mye om i media for tiden, og at den ikke funker, for man kan jo ikke sitte å chatte med folk på mobilen ute på byen, det er jo fryktelig usosialt når man er ute sammen med noen, og det er man jo alltid. Da blir det bare vanlig sjekking likevel, sier jeg. Som om det er noe jeg pleier å gjøre, og det er ikke sant. Har aldri gått ut på byen i ens ærend å sjekke opp noen. Det er kanskje noen som gjør det, ikke jeg. Jeg liker hovedsaklig å treffe folk og snakke med folk. Få med meg ting, arrangementer, konserter, debatter, opplesninger etc. Så forteller jeg at det var slippfest for en diktsamling på onsdag, men at jeg ikke gikk på den. Han sier at han var på en annen slippfest for samme diktsamling, bare ikke her, men i Oslo. Jeg blir litt overrasket. Har han vært på slippfest for en diktsamling, jøss. Men det sier jeg ikke noe om.
Vedder på at du får deg barn i løpet av neste år, sier jeg. S og jeg har vedda. Men egentlig er det ikke noe veddemål, for vi tror jo det samme. Hvem vedder vi med da? Livet, verden? Snart ser vi deg trillende på en barnevogn, sier jeg. Og så sier jeg et eller annet om at det er fint at livet går videre og at ting forandrer seg, ikke sant. Har aldri trodd på for alltid, selv om jeg en gang spurte ham skal vi være sammen for alltid og han sa ja. Det gjør det ikke mindre sant, man mente alt det man mente en gang, men så forandrer ting seg. Man skifter mening og mål. Folk gir opp så lett, var det en som sa da hun fikk greie på at det var slutt mellom oss. Jeg gir ikke opp noe som helst, sa jeg. Ting bare er annerledes, det forandrer seg. Hvis ting ikke lenger føles riktig, så må man gjøre noe med det, forandre det på en eller annen måte, bytte kurs. Hvorfor fortsette på feil kurs når den er feil? Hvis jeg er lei av en forfatter, så fortsetter jeg ikke å lese flere bøker av denne, men velger heller noe nytt, en annen forfatter. Kanskje etter å ha gitt vedkommende altfor mange sjanser. Prøvd igjen og igjen. Jeg har f.eks. lest altfor mye av Lars Saabye Christensen til å ikke like ham. Hver bok er jo lik den forrige. Men nå vet jeg ihvertfall at å lese en bok til av ham er uinteressant, kommer ikke til å skje.
Nå gjør jeg det igjen. Sammenligner alt med litteratur, det å lese. Men jeg liker sammenligninger. Vi snakker litt om at det å ha barn er som å ha en iPhone. Man vet ikke hva folk snakker om før man har en selv. Og at jeg alltid vet hvor den er, bryr meg ihvertfall veldig mye om den, vil ikke adskilles den. Jeg elsker iPhonen min, sier jeg, veldig (smertelig) klar over hvor mye plass den tar. Jeg sjekker alt som går an å sjekke hver eneste time. E-poster, Twitter, Facebook. Det er selvsagt fordi vi ikke har barn at vi kan si sånt. Vi vet jo ikke hvordan det egentlig er, men jeg har ikke tenkt til å finne det ut. Aldri, sier jeg til vennene mine en kveld vi drikker vin, en av dem har nettopp blitt tante for andre gang. Men man skal egentlig aldri si aldri, for man forandrer seg jo. Jeg har f.eks. begynt å lese sportssidene i avisen. Det har jeg aldri gjort før. Jeg tror kanskje det har en sammenheng med at jeg planlegger å gå på ski igjen. Jeg har ikke stått på ski siden jeg var ti år, men nå skal jeg det igjen og jeg gleder meg kjempemasse. Er ute og løper om morgenene, av og til er det frost på bakken, andre ganger ikke. Jeg venter på at det skal være frost hver dag og at det skal være snø overalt, lengter etter det det hver dag. Å, kan det ikke bare snø!
↧
Dikt: Du og jeg av Inger Hagerup
I innlegget om boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup skriver jeg om mitt møte med Inger Hagerups dikning. Hun som ikke skrev dikt ifølge henne selv: hun bare sa det som det var.
Et av diktene er «Du og jeg» som står i hennes første diktsamling «Jeg gikk meg vill i skogene». Om dette diktet står det bl a dette:
«I et intervju i Hjemmet ble hun spurt av journalisten (Liv Hekkli):
- Hvordan ble du lyriker på heltid?
-
Det skyldes også en forelskelse, ulykkelig denne gangen. Jeg mente at hvis jeg skrev store lykkelige dikt måtte «han» skjønne at jeg ga blaffen i han. I nedtrykt stemning skrev jeg svulmende begeistrede dikt, og tro det eller ei, jeg fikk antatt i Vår tid under et annet navn, selvfølgelig. Jeg tjente 12 kroner og 50 øre.
Det var vel ikke akkurat som det var, men i diktet jubler hun seg gjennom sorgen. Her skal det ikke klages og sytes. Hei på deg i livets jammerdal! Inger møtte sine sorger med trass. Hun ville ikke la seg kue. ‘Og forresten skinner hele jeg’. Hun var tjue år. Denne ungdommen satt bestandig i henne. Hun sa selv at hun alltid var på jakt etter en opplevelse det var umulig å få tak på.»
Hei på deg med pels og diamanter
og med luksusbil og tykk gemal
og en flokk med fedre, mødre, tanter
til å jevne for deg livets jammerdal.
Hei på deg!
Se på meg!
Mine filler skinner langt av lei
og forresten skinner hele jeg!
Din gemal har gitt deg dine stener
Du betalte dem med trette kyss.
Jeg er pyntet med en kvast av syrener
Stjålet av min venn i parken nyss.
Hei på deg!
Se på meg!
En syren mot tusen stener – hva?
Men jeg bytter ikke heller da.
Du har luksus, posisjon og penger
og forresten megen herlighet.
Jeg har det som hele verden trenger:
Lykke, frihet, sol og kjærlighet!
Hei på deg!
Se på meg!
Tror du jeg misunner deg ditt gull,
jeg som selv har hele verden full!
Privat foto: syren
↧
Norskpensum
I dag har Klassekampen en sak om norskpensum. Tingen er at det i læreplanen ikke står spesifikt hvilke forfattere og hvilke verk som en elev på videregående bør ha kjennskap til når denne går ut av skolen. Klassekampen hadde derfor satt sammen et panel av litteraturkjennere til å komme opp med et forslag til et pensum. Panelet bestod av Edvard Hoem, Janneken Øverland og Per Thomas Andersen, og her er lista de kom opp med:
...
(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)
Med en fryd kunne jeg si at jeg hadde lest det meste, men ved nærmere betraktning er det ikke helt sant. Jeg har kanskje lest alle forfatterne, men ikke akkurat de verkene. Uansett ironisk, tatt i betraktning at jeg ble så sint på norskfaget (eller læreren) på videregående at jeg bare droppa ut.
Hvordan er ståa?
En kongesaga: Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg har lest noen kongesaga. Tenkte først at jeg hadde det, siden jeg har lest sagaer, men når jeg tenker meg om, var det noe særlig til konger i dem, annet enn som bipersoner?
En ættesaga: Ja. Det har jeg ihvertfall lest. Jeg har lest Gunnlaug Ormstunge, Sagaen om Laksdølene og Njålssagaen.
Draumkvedet: Ja, men tror ikke jeg husker noe av det.
Petter Dass - Nordlands trompet: Ja.
Ludvig Holberg - Jeppe på bjerget: Ja. Og ikke bare har jeg lest det, jeg har også sett det oppført. Flere ganger. Elsker Holberg.
Dikt av Henrik Wergeland: Ja. Jeg har jo vært forelska i Wergeland siden tolvårsalderen.
Camilla Collett - Brev fra Paris: Har lest noe av Camilla Collett, men husker ikke hva. Kan godt ha vært brevene, men gjorde tydeligvis ikke noe stort inntrykk.
Dikt av Aasmund Olavsson Vinje: Ja.
Dikt av Ivar Aasen: Ja.
Henrik Ibsen - Peer Gynt, Vildanden: Har lest Vildanden, men ikke Peer Gynt. Kan altså ikke referere til 'Nei, jeg lyver ei'. På en annen side har jeg sikkert lest En folkefiende, Gjengangere og Et dukkehjem tre-fire ganger hver. For ikke å snakke om alle gangene jeg har sett Ibsen på teater.
Bjørnstjerne Bjørnson - Faderen + dikt: Ja.
Amalie Skram - Forrådt: Har lest forskjellige ting av Skram, men tror ikke jeg har lest Forrådt.
Eventyr fra Asbjørnsen og Moe: Ja. Lenge før jeg begynte på skolen.
Dikt av Sigbjørn Obstfelder: Selvsagt. Elsker Obstfelder.
En novelle av Alexander Kielland: Har lest romanen Gift. Det var på skolen faktisk.
Arne Garborg - Fred: Ikke Fred, nei.
Knut Hamsun - Sult: JA. Han er jo min favoritt av ALLE. <3
Sigrid Undset - Kransen: Jeg har lest utdrag og jeg kjenner til den, men har ikke lest hele.
Olaav Duun - Mennesket og maktene: Ja.
Dikt av Kristoffer Uppdal: Ja.
Dikt av Olav Bull: Ja.
Cora Sandel - Alberte og friheten: Nei, har ikke lest den. Har bare lest den første boka om Alberte, Alberte og Jacob, men jeg må lese de to andre også, de står på lista mi.
Aksel Sandemose - En flyktning krysser mitt spor: Ja.
Dikt av Nordahl Grieg: Hvem har ikke? Men når det er sagt, så er jeg ikke særlig glad i Grieg. Tror kanskje det skyldes våre veldig ulike politiske meninger. På en annen side elsker jeg jo Brecht, og han var jo også kommunist. Veldig ulogisk.
Dikt av Arnulf Øverland: Ja.
Dikt av Gunvor Hofmo: Ja.
Dikt av Rolf Jacobsen: Ja.
Dikt av Inger Hagerup: Ja. Det også lenge før skolen.
Alf Prøysen - Jørgen Hattemaker: Nei.
Dikt av Olav H. Hauge: JA!
Tarjei Vesaas - Fuglane: Ja. Mer enn én gang. Dette er jo en av de beste norske bøkene noensinne.
Jens Bjørneboe - Jonas: Ja. Og jeg har lest masse av Bjørneboe, men helt ærlig synes jeg faktisk at han er litt oppskrytt.
Roman av Kjartan Fløgstad: Nei, ikke ennå.
Roman av Dag Solstad: Ja, mange.
Og så tenker jeg: Hvor er Tor Ulven? Som skulle ha fylt seksti år i år, Gyldendal gav nettopp ut noen av diktsamlingene hans ut på nytt i den anledning. Hvor er han? Og så tenker jeg: Er ikke det en selvfølge egentlig, å ha kjennskap til disse forfatterne, er det noe å snakke om engang? Tydeligvis, siden de lager en sak om det. Og jeg har jo ikke lest en eneste kongesaga, det er jo sant. Ikke Peer Gynt heller. Det er også sant. Det er hull i min dannelse også. Men akk, jeg er så lei av Ibsen. Og apropos drama, hvor er Jon Fosse?!
↧
Å nærme seg en katt – fra en Nobelprisvinners penn til musikalscenen
Når familien var samlet rundt middagsbordet i den hensikt å spise seg sterke og store på søndagens stek, poteter, salat, og så kokka kom inn med et helt tomt fat og sa mens hun tørket den trillende tåren: «Jeg er … Les videre →
...
(Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

↧
↧
Så sterk. Så viktig
Eg les Yahya Hassan, dikt-debuten til 18 år gamle dansk-palestinske Yahya Hassan. Ei grusom, brutal og veldig, veldig viktig bok! Filed under: Uncategorized Tagged: Dansk, Debutant, Dikt, favorittar, Nå les eg, Samtid
...
(Blogginnlegget er hentet fra mellom linjene)

↧
Dikt; Lighthouse
You are the lighthouseclose to a safe harbourYou show me the waymake me feel safeA soothing comfortin the storm ...
(Blogginnlegget er hentet fra Lukten av trykksverte)
↧
Dikt; Digging av Seamus Heaney
Between my finger and my thumbThe squat pen rests; snug as a gun.Under my window, a clean rasping soundWhen the spade sinks into gravelly ground:My father, digging. I look downTill his straining rump among the flowerbedsBends low, comes up twenty years... ...
(Blogginnlegget er hentet fra Lukten av trykksverte)
↧